Anna Røed

Idag var jeg helt klar for trening etter en ukes pause. Hovedgrunnen til pausen var den forrige aerobic-timen jeg var på, hvor jeg måtte forlate timen på grunn av min mangel på konsentrasjon og koordinasjon. Jeg prikket venninnen min på ryggen og fortalte gråtkvalt at jeg måtte gå. Herregud, det var pinlig. Vel, ikke pinlig. Jeg var skuffet og flau over megselv hvertfall, tror i grunn ikke de andre veltrente damene brydde seg spesielt mye.

Men i dag var det full start! Tok på meg treningstøyet på skolen slik at jeg følte meg tvunget til å trene rett etter skoletid. Marielle og jeg løp på tredemøllen. Vi testet oss på 3 km. Og det endte på 20 minutter, HAHA! Heldigvis er det stort rom for forbedring og jeg er villig til å yte alt for å innskrenke løpetiden minst et par minutter.
Etter å ha trent styrke og kondis dro jeg hjem, spiste middag og dro ned på FSC igjen. Der trente jeg Afromoves med Ida. Instruktøren Kristin er så flink; sprudlene, glad og engasjert!

Deretter trente vi Corebar. Deilig med ordentlig styrke og kondis-trening hvor man kjenner at man jobber. Og Gud, jeg kjenner at kroppen er godt brukt nå også! Jeg var støl i kroppen allerede før jeg hadde kommet meg ut av dørene på treningssenteret. Gleder meg til å gå stiv som en stokk på skolen i morgen.. Men det vil være verdt det på stranda i sommer hvor jeg kan briefe litt med muskler, fine løpelegger og stram mage! Det er hardt nå, men jeg gleder meg til resultatene begynner å komme!
I morgen er det på'n igjen med ny Corebar-time med jentene! :)

(skrevet 20. september)

På mandag startet min siste første skoledag på videregående. Det er veldig deilig å være i gang! Å få bruke hjernen litt igjen, møte venner og venninner, og få rutine igjen. Har tatt noen kjempebra outfit-bilder i det siste...

Dessuten har jeg begynt å trene! Jeg og to venninner har startet treningen for fullt! Det blir lettere og lettere jo oftere jeg klarer å komme meg ned til treningssenteret og det føles utroolig deilig ut etterpå. Denne uken har vi trent styrke og aerobic, hvor jeg fant ut at jeg ikke eier kroppskoordinasjon. Idag har jeg vært kjempeflink og løp på mølla før jeg tok helg. Håper jeg klarer å opprettholde treningen, jeg kjenner megselv nokså godt dessverre.

Muskler vet du.

Forresten var jeg på kino i går. Det var kjempekoselig, men filmen var grusom. Den norske filmen Få meg på, for faen skulle virkelig ikke fått bli produsert noensinne. Etterpå satte vi oss på koigen og fikk plutselig øye på et vaggende, lite pinnsvin som krysset veien. Heldigvis hadde jeg med meg kamera og tok bilde..

uten blitz...................

Jeg skulle få besøk i kveld, men jeg er visst blitt ditcha. Igjen.

Lonely Blondie sier god natt og god helg.

De siste dagene har preget meg utrolig, akkurat som så mange andre i Norge og verden har blitt preget. Vi kaller det som har skjedd grusomt, forferdelig og sørgelig. Men det er kun ett ord som beskriver best; uvirkelig. Jeg kan ikke gjøre mye, selv om jeg så inderlig vil. Som de fleste andre, kunne jeg ønske at vi kunne redde dem alle, men aller helst kunne jeg ønske at ingen mennesker var i stand til å gjøre noe så grusomt og at ugjerningen aldri ble gjort.

Man kan dessverre ikke gjøre om på noe som allerede har skjedd og det lille jeg kan gjøre har jeg gjort og skal jeg fortsette med. Jeg gikk med tente fakler med mine nærmeste venner gjennom Hamars gater sammen med 20.000 andre i går. Det var gripende da jeg så alle som hadde møtt opp for å vise sin støtte og omsorg for de avdøde med deres pårørende og ofrene som heldigvis slapp unna de grusomme hendelsene på Utøya og i Oslo. Jeg kjente og visste om mange som var på Utøya, også to mennesker som dessverre og helt ufortjent måtte bøte med livet. På grunn av én manns forferdelige meninger og tanker. Jeg har deltatt i flere minutters stillhet de siste dagene og har selvfølgelig felt mange tårer.
Det var spesielt å stå sammen med sterke menn og kvinner i stolte uniformer i stille minutter kun med lyden av gråt og følelsen av sorg, på politistasjonen hvor jeg jobber. Bilene utenfor på den svært trafikerte veien stoppet opp og man kjente der og da i de sekundene, at hele Norge var i sorg. Jeg kommer til å tenke på disse dagene og disse menneskene i all tid, det har brent seg fast i tankene mine og hjertet mitt.

Jeg ville skrive dette innlegget for å vise hva jeg føler og at jeg uten noen tvil bryr meg om hver eneste utsatte. Jeg skal blogge videre og fremdeles ha alt og alle i tankene.

Mine dypeste tanker går til ofrene fra Utøya og Oslo. Forferdelig mange av dere, hvil i fred ♥

Jeg var alene hjemme for noen dager siden, mamma & pappa var (langt) borte. Pappa gjenåpnet luka til pus så han kunne gå inn og ut selv før han dro, siden pus hadde oppført seg pent og ikke hadde hatt noen alene hjemme-partyer med andre katter på lang tid.
Så på tirsdag tok jeg frem husmorferdighetene mine og begynte så vidt på muffinsbaksten min mens jeg snakket med Boyfriend i telefonen. Jeg hørte Ville gikk i luka og ventet på at han skulle løpe inn på kjøkkenet og kreve mat, som han alltid gjør etter en tur ute. Men oppførselen hans var ganske rar.
Jeg hørte knurreaktig skriking overalt, men fant han ikke. Så finner jeg han under kjøkkenbordet, mens han nekter å gå frem. Jeg forteller Espen, som fortsatt er på tråden, om mistankene mine om at det nettopp har skjedd et drap, og begynner febrilsk, redd og nervøs å lete etter den mulige kadavret.
Vel, jeg finner det: pent plassert oppå kjøkkenbordet. Hjertet begynner å slå hemningsløst og pusten går tyngre, høyere og fortere, mens jeg løper og stiller meg opp i hjørnet på kjøkkenbenken. Jeg gråter og hyperventilerer med jevne redselsskrik (stakkars Espen). Det er snørr, svette og mye tårer inne i bildet, samt blod fra det ferske, varme liket som ligger på kjøkkenet mitt.
Jeg trygler Espen om å komme hjem og fjerne liket, noe som er nokså urealistisk, ettersom han bor en togreise unna. Han skal finne nummeret til en av naboene mine, så jeg kan ringe han for å få det fjernet. I mellomtiden ringer jeg venninnen min som bor et stykke unna og ber henne komme. Og heldigvis, det gjør hun! Mens jeg står og ser på liket som er kastet opp på bordet, hiver Ville seg etter det og begynner å leke med det. Han kastet det rundt og opp i været for å vise frem fangsten sin og for å gjøre meg stolt. Vel.. han lyktes ikke. Tvert imot. Jeg skrek og ropte at han skulle gå ut og måtte etterhvert ty til eplekasting (mishandling, jeg vet det....), som var det nærmeste kastbare, men dessverre forble han ved fangsten sin. Emma kom - nå var liket kastet én og en halv meter opp på en kiste langs veggen- hun fjernet den lodne jævel'n og kastet han ut på jordet. Hun er modig, virkelig.

Nå er blodsporene vekk og angsten har roet seg, luken er også låst og vil aldri bli åpnet igjen. Jeg har varig mén, men skal klare å komme meg videre.

Langt innlegg for liten historie, men jeg liker å gjøre det dramatisk. Vel, dramatisk og dramatisk.. Det er ikke beskrevet halvparten av hvordan følelsene fosset rundt i meg og angsten grep kroppen min. Jeg synes synd på megselv.

Ha en fin kveld, nå skal jeg spise taco med mamma, uten kjæresten. For han svarer meg ikke...

Jeg har hatt det fint idet siste..

samme bussen til skolen hver dag...


mitt lag........

motlaget.


Gjett hvem!

Kunstnerisk sjel

Marielle og!

Ida har begynt med briller igjen,

heldigvis har ikke Marielle det.. selv hvor mye hun ønsker det.

Fortsatt en liten kunst-spire

Marielle gleder seg til jobb,                                               vinterferie

og bursdagen sin, 5. mars!

Kvelertak var på skolen vår, og til deres konsert trengte man propper........

Takk for meg, ha en fin dag!

Fin himmel?

Fin kjæreste?

JA.

Jeg trodde jeg bare hadde lekse i matte til i morgen, men det viste seg å ikke være bare-bare!
Jeg som hadde laget meg wienerbrød og funnet frem mitt nye Woman som jeg skulle kose meg med etterpå.Vel, det får vente ser jeg.. En good stund!

Denne må vente......

Morgendagens grunn til å leve. Neida

Mye kåling..

og mye korrekturlakk.

Må gjøre det litt hyggelig når man endelig får til noe

Forresten, den wienersnurren min.. Den er ikke-eksisterende noe mer. Med mindre man kaller tusenvis av godt tygde smuler i min mage som fullt levende. Den ble borte mens jeg ordnet bildene mine, hihi.

Ellers har jeg hatt en fin dag! Gjorde leksa mi i fransk, hadde igjen strøm på iPoden for én gangs skyld og slapp den kjipe, treige bussen hjem. Dessuten har endelig den mye omtalte Maria Amelie ankommet Moskva, og det gleder meg stort. Måtte hun få et godt liv der nede.

Nå skal jeg regne på undersøkelser om menneskers inntekt og bruke mye korrekturlakk. Deretter skal jeg gå (4 km) til Besta, gleder meg! Hihi.

PS. Håper du la merke til at jeg går VG2. Det er ikke alle småbitches på katta som vet det har jeg fått intrykk av. Husk at jeg er russ før deg!

Ciao!

Idag var en typisk mandag: lang og kjedelig, alt går galt, man sovner (nesten) i timen, man har glemt matpakka hjemme og selvfølgelig da også lommeboka.

Idag satt jeg som vanlig på den gamle, skrangelte bråkebussen hjem og sendte en melding til kjæresten min om at jeg nå snart skulle gå av idet jeg nærmet meg bussholdeplassen som jeg går av på hver dag. Som sagt, jeg nærmet meg busslommen mens jeg kledde på meg og gjorde meg klar til avstigning. Jeg nærmet meg svært fort og det var slettes ingen antydning til bremsing! Det var kanskje ikke så rart heller, ettersom jeg glemte å trykke på knappen!!!!! Er det mulig.. Det pleier da å  være minst fem andre som går av sammen med meg, og av dem er det alltid noen som trykker. Ingen av de trofaste buss-medpassasjerene var på denne bussen denne dagen og dermed var det heller ingen som trykket. Når jeg innså hva som hadde skjedd trykket jeg kjapt på knappen og forventet at den skulle stoppe på neste bussholdeplass som ligger omtrent 200 meter bortenfor. Den stoppet ikke der og heller ikke på de to neste. Jeg endte noen kilometer hjemmefra og måtte selvsagt gå hjem igjen i de drøye to minusgradene. Jeg ringte selvsagt både mor og far, men ingen skulle ute å kjøre forbi min daværende base og jeg startet gåturen.
Jeg tok noen bilder for å gi dere et bilde (...) på hvordan det var å gå hjem.

Takk Gud for iPoden min.
..Eller var det syndern som distraherte meg på bussen i utgangspunktet?!

Fin utsikt under spontantrimmen.

Månen i blåtimen

Det gule huset  med blå dør midt på jordet.

Vedskjulet jeg brukte hele sommern på å male.

Koselig velkomstkomité! Veslesnuppen♥

Når jeg kommer hjem 35 minutter senere, forteller pappa at han har kjørt den veien på akkurat det klokkeslettet jeg vandret rundt der opptil 2 ganger!!!!!!! Men han hadde jo ikke sett at det gikk ei jente som liknet sin egen datter i sjokkrosa jakke langs veien. Altså, det var en grunn til at jeg ringte han og spurte om han skulle forbi.

På de kaldeste dagene vi hittil har hatt i vinter, brukte Marielle pelsørene sine ifra barneskolen for å holde varmen og forsøkte samtidig å bringe dem tilbake på moten. Jeg ønsker meg det samme i hvitt, helt hvit pels. Det synes jeg at hadde vært søtt. Er de å få kjøpt noe sted?

Søt var hun hvertfall, med lilla og sølvgrå, fluffy hår på ørene!

Vi har en ny oppgave om portretter nå, hvor vi skal tegne en medelev. Jeg tegner Brage, mens han tegner meg. Det er vanskelig å klare å stirre en person i ansiktet mens du studerer alle trekk, linjer og skygger, uten å le. Vi er ikke så profesjonelle dessverre.. Men jeg synes vi er flinke, ettersom jeg er en amatør til å tegne!

Originalen Brage

Her er min versjon av Brage, uten hår vel og merke, med luscious lips.
Og selvsagt ikke ferdig!!!

Slapp av, fortsatt ikke ferdig.

Grunnen til at jeg deler sånt som dette med dere er ikke fordi jeg synes at jeg er flink og vil skryte av arbeidet mitt (...), men fordi jeg har såpass selvironi så jeg gladelig kan vise dere ting jeg lager og gjør uten å bli flau. Husk; Jeg legger som regel ikke ut innlegg for skryte, jeg syns bare at det jeg gjør er så, bokstavelig talt, latterlig at jeg bare må dele det med dere.